Vår ære og vår avmakt.

For knappe 12 timer (+70 år) siden, kl. 04.21 på morgenen beordret kommandant Birger Eriksen på Oscarsborg Festning hovedbatteriet å åpne ild mot en utenlandsk flåtestyrke i Drøbaksundet. Den tyske krysseren Blücher ble truffet og satt i brann, dette var startskuddet for ildgiving fra samtlige batterier i området og Blücher ble truffet gjentatte ganger.

Kl. 04.25 avfyrer pensjonert (sic!) Kommandørkaptein Andreas Anderssen to torpedoer fra festningens nesten 40 år gamle torpedobatteri og besegler krysserens skjebne med to fulltreffere med torpedoer som er over 30 år gamle.

I hans egne ord:
Jeg trykket på knappen og første torpedo gikk. Men nå – lynsnart må siktearmen skiftes over i sitt hakk for neste ramme. Klarer du neste skudd også? Nå nærmer siktelinjen seg midten. Men farten? Den er visst enda mindre. Slå av til seks, nei fem. Å Gudskjelov! Jeg trykker på knappen med siktet nesten frem på akterstevnen!! [...] efter den andre rystet torpedobatteriet i sin grunnvoll. Og en svær vann- og røyksøyle steg tilværs fra babord omtrent midtskips.

(Fra kommandørkaptein Anderssen opptegnelser om hendelsene natten til 9. april 1940)


Det er nå over 70 år siden, Birger Eriksen handlet på tvers av stående reglement om først å avfyre varselskudd, simpelthen fordi han ikke hadde manskaper nok til å bemanne mer enn to av de tre kanonen i hovedbatteriet.
Kommandant Birger Eriksen hentet på personlig initiativ den pensjonerte Kommandørkaptein Anderssen på 60 år fra sin slumrende tilværelse som kullhandler i Drøbak for å erstatte den sykemeldte torpedosjefen og drille de ferske mannskapene som var ankommet en uke tidligere.

De ble begge tildelt Norges høyeste militære utmerkelse, Krigskorset med sverd, og på den måten hedret av Kong Haakon VII. for sin innsats.
Av den politiske og militære ledelse ble de nærmest oversett og behandlet som spedalske etter krigen, kanskje fordi de var blant de egenrådige og handlekraftige menn som virkelig gjorde en innsats, og dermed tjente som en pinlig påminnelse om hvor tafatt den politiske og militære ledelse opptrådte i tiden frem til kamphandlingene i Norge opphørte våren 1940...

Våkne enkeltmennesker med initiativ og mot til å gjøre noe selv, de få som virkelig gjorde noe, de utrettet mer enn hele den militære og politiske ledelse presterte i 1940.
I dag er de nærmest glemt...

Nils Onsrud, fullmektig ved politikammeret i Arendal.
Han varslet den politiske og militære ledelse om at overlevende fra det sunkne lasteskipet Rio De Janeiro stort sett var tyske soldater som oppga at de var på vei til Bergen, han ble ikke tatt på alvor og mobilisering ble ikke igangsatt.

Thor Olaf Hannevig, vernepliktig fenrik og pensjonert skipskaptein.
Nektet å følge regimentssjefens ordre om å overgi Telemark uten kamp, mobiliserte på egen hånd frivillige og organiserte væpnet motstand ved Vinjesvingen i Telemark.

Carl Gustav Fleischer, Generalmajor og øverstkommanderende i Nord-Norge.
Ved stahet og uortodokse handlinger presterte han som førstemann å slå tyske styrker tilbake og gjenerobre okkupert territorium, han ble beordret til å oppgi forsvaret av Nord-Norge og siden "deportert" til en underordnet stilling i Canada.

Hans Reidar Holtermann, Major i artilleriet.
På eget initiativ organiserte han frivillige til å holde det nedlagte grensefortet på Ingstadkleven, nå kjent som Hegra Fort, under håpløse forhold og under harde tyske angrep i hele 25 dager.

Disse er blant de få som gjorde noe, og som enkelte helst vil glemme.
På skammens mur står det en sørgelig overvekt av navn i forhold til disse enkeltpersonene som aldri gjorde noe krav på heltestatus, men som ganske enkelt ville gjøre noe.